Ferie!

I know, kjempe lenge siden jeg har postet noe som helst på denne bloggen nå, jeg vil skylle på at jeg akkurat nå (og ville også alle andre ganger) befinner meg på en svett Internett cafe i kenya og jeg vil si at det faktumet at jeg har 30 afrikanere som ser rart på meg, en utrolig homofil dansefilm på fullt i bakgrunnen og pusteproblem ikke akkurat inspirerer meg til å skrive blogg, men i dag, alt for dere.

Nå er vi tilbake i gode gamle kampala etter 17 fantastiske dager i Kenya. Vi er nå nødt til å forbrede oss både fysisk og psykisk på å reise til bake til Norge, som er skremmende bare to uker til. Vi gruer oss alle veldig mye til å reise ifra stedet vi har opplevd så mye og ikke minst reise fra de nydelige små som vi har blitt så utrolig glade i. Likevel skal det bli utrolig godt å komme hjem til gode Norge.

Kenya var amazing. Vi fikk oppleve så utrolig mye spennende. Vi startet ferien med en 11 timers busstur over til Nairobi. Amy ble 20 år, hurra, og vi tok turen til en giraff park hvor alle fikk en spesiell conection med giraffen Katie, som vi bokstavlig talt trynsleika med alle sammen. Fin erfaring. Dagen etter reiste vi på tre dagers safari i masaimara. Det var fantastisk! Løvenes konge på høy taleren, vind i fjeset og elefantene som vandrer i horisonten er en følelse utenom de vanlige. Vi fikk se løver og løveunger, geparder, elefanter, giraffer, apekatter, flodhester, krokodiller,  gnu, pomba, timon, antiloper, med andre ord fikk vi se løvenes konge live. I parken kjørte vi rundt i den hvite safaribilen og knipsa med kamera, ilag med hundrevis av andre hvite biler som samla seg rundt de stakkars dyra. Vi følgte seriøst etter en løvefamilie i ti minutter ilag med 30 andre bilder. Det var drit kult. Vi fikk til og med krysse av Tanzania på kartet, vi hadde et lite skritt over grensa og tok et par bilder og vi fikk også erfare et kleint besøk hos en masai-stamme. De viste oss hvordan vi skulle lage bål med pinner, husa de bor i, en meget spesiell dans med utrolig mange pustelyder og vi kjøpte noen tepper, som var ganske så handy på resten av turen. Stemninga var utrolig klein, vi følte oss veldig utilpass og brukte utrolig mye penger på det, likevel er det kult å ha opplevd.

Etter safarien satte vi oss på toget som tok oss til mombasa, beachlife! Toget tok oss tilbake til 50-tallet hvor de spillte gammal musikk, hadde en koselig kantine i midten og toget ristet og hoppet , alt var veldig gammalt. Ganske spennende og fantastisk å slippe bussen de 16 timene. Vi hadde i følge taxisjåføren vår hadde vi booka et elendig hotel hvor strandavstanden var lang og i tillegg var stranda skitten og ekkel, så vi tok han på ordet og lot han ta oss med til en nydelig plass. Det var bare et stenkast til den kritthvite stranda fra huset, vi fikk en leilighet med alt vi trengte og hadde en nydelig hage utfor og i tillegg var det faktisk billigere der enn der vi egentlig skulle. Thank you Kombo! Vi hadde noen fine dager i mombasa med sol, bading, skjellplukking og en mindre vellykka snorkletur, hvor det var kjempe mye bølger, uklart vann og flere klarte å kutte seg på koraller. Vi ble litt brune, røde og prikkete før vi tok turen tilbake til Nairobi.

Hallo Norge! Vi tok et par dager hos Tone Marit sin gamle Framnes lærer, Kjell og kona hans Eldbjørg. Det var som å reise på hyttetur i Norge. Hytta vi bodde i var innreda med norske møbler, hadde norske bøker, bilder og DYNER. Vi ante ikke at vi hadde savnet dyner så mye før nå, men når vi la oss i sengene på det kjølige soverommet og trakk dyna over oss ble vi helt bedøvet. Når vi fikk frokost første gang av Kjell og Eldbjørg var jeg ikke langt fra gråten når jeg så at de satte leverpostei, makrell i tomat, brunost, hjemmelaget brød og kaffi på bordet. Frokost har ikke vært så godt på lenge. Vi hadde et utrolig koselig besøk, de tok oss med til en lokal kjerke som befant seg under et tre på en slette og var på swahili og vi ble også kjent med en gruppe ungdommer fra Ungdom i Oppdrag på Island som var på outreach til Kenya. 20 Reisen tilbake til Uganda tok 20 timer, 0 stress. Det var utrolig godt å komme tilbake til landet og våre kjære og vi takker for at valget gikk så fredlig.

Vi reiser kanksje til gulu i kveld eller i morgen, hvem vet. Cuz this is Africa..

Fun facts: Vi har tilsammen på hele oppholdet våres tilbragt 5 døgn på buss/tog, life is great! Så flyturen hjem skal bli piece of cake.

Bilder vil bli lagt ut senere!

Snakkast!

2011

Nå har vi kommet i gang med et nytt år og vi befinner oss fortsatt i Uganda, som jeg er veldig glad for. Landet Uganda blir mer fantastisk for hver dag. Tanken skremmer meg litt i og med at hjemreisen nærmer seg med stormskritt.

Vi har lagt store planer for resten av oppholdet,  som vi håper og ber om at vi skal få til.

Vi har tilbragt 5 dager på connexion camp, som var AMAZING! Det var en youth camp som watoto arrangerte. Vi fire nordmenn var ilag med flere andre med som hjelpere/facilitators. Vi har gjort så utrolig mye kjekt på leiren, hvor jeg uten tvil vil si at høydepunktet var når vi danset afrikansk dans! Stolene ble ryddet bort og sletta ble full av liv. Jeg ble bare stående og se på hvor utrolig flinke alle var, bare det at de kunne bevege så mange ting på en gang og til og med bevege ting jeg ikke ante var mulig å bevege. De eier en helt syk rytme og alle får det perfekt til. Det ble underholdning for mange når de stive nordmennene skulle prøve seg på dansegulvet, jeg har aldri med vilje latt meg selv drite meg så ut før, men det var faktisk verdt det. Det var utrolig kjekt. Vi har i tillegg truffet så mange utrolig bra mennesker, noen med utrolig sterke historier. Det er sykt hvordan de kan ha slik en livsglede med tanke på hva de har vært gjennom, jeg vet selv at jeg hadde vært et helt annet sted hadde noe av dette hendt med meg. De er så utrolig sterke.

En liten oversikt over hvordan resten av oppholdet vår forhåpentligvis vil se ut. Nå i dag kommer Sunniva (lærer på GUS) og moren på besøk til oss i YoUganda! Vi gleder oss mye. De skal være her en uke. Uka etter reiser vi en ukes tur til en av landsbyene, suubi. Der får jeg endelig treffe mine herlige vesen igjen! Helga etter reiser vi ilag med Amie, Christina og Andy til Rwanda. Dette gleder vi oss veldig mye til. I starten av februar håper vi på å få reist til gulu, hvor watoto har et barnehjem. Gulu ligger helt nord i Uganda og har opplevd mye (LRA). Her håper vi på å få jobbet i to uker før vi vender snuten mot øst og tar turen over til Kenya. Her skal vi og tilbringe to uker, mens Uganda styrer med sitt (valg, uroligheter). I Kenya skal vi på safari i masai mara (ingenting jeg gleder meg mer til enn å se løvenes konge live), Afrikas hviteste strender/mombasa, se Kilimanjaro og oppleve hvordan det er å sitte lenge i buss. Etter Kenya har vi skremmende bare to uker igjen i Uganda til å tilbringe med våre kjære unger, alle folkene vi har blitt så glade i og nyte det siste vi kan av den gode afrikanske varmen mens vi forbereder oss på kalde, kalde Norge. Reisen til Norge blir natt til 18.mars. Jeg gleder meg likevel utrolig mye til å komme hjem og treffe alle igjen!

Litt fra Norge 2010 :

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Vi har likevel noen opplevelser som gjør at jeg kunne satt meg på flyet hjem igjen til trygge Norge! Som foreksempel i dag opplevde jeg og amy noe uten om det vanlige:

Jeg satt på stua og syrte med dataen, plutselig ser jeg noe bevege seg i side synet, jeg snur meg og ser at noe piler avsted fra kjøkkenbenken. “Nei Lina, det skjedde absolutt ikke..”  Jeg hører et par raslelyder fra kjøkkenet, føttene smyger seg sakte opp fra golvet. Plutselig ser jeg en ROTTE løpe for livet rett over golvet.  “AMY”, “HJEEELP”,”ROTTE,ROTTE”. Jeg tar meg selv i å hoppe opp på stolen, skrikende etter hjelp og livredd en liten hårdott som hadde for lengst funne et sikkert gjømmested. Amy kommer skrekkslagen ned og finner seg en stol hun og. Vi står hjelpeløse på hver sin stol og prøver å rope på sikkerhetsvakten. Han kommer inn og sjekker sofaen som jeg forresten har sovet en natt (!), der finner han jo selve rottereiret! Nevnte jeg at jeg hadde sovet på akkurat den sofaen en natt?? Ut av madrassen kommer det muse drit, selve rotta og nissen min som rotta har gjort ansiktsløs.. Rotta løper inn på kjøkkenet igjen, hvor jeg btw aldri skal sette min fot igjen. Som amy ville sagt : “eg hadde ikkje gått inn på det kjøkkenet om eg så hadde fått to meters lange stylter!!” Tro det eller ei, men dette er heller ikke den første rotta vi har hatt , for noen dager siden  fikk vi en i musefella! Vi spør oss selv : “ke gjøør me heeer i dette landet? “

God jul og godt nyttår!

Lenge siden sist! Beklager slakk-heten, skal prøve å gi en liten update siden sist.

Nå har vi vært i landet Uganda i hele to måneder og om en uke har vi vært halvveis, med andre ord begynner vi å nærme oss hjemturen med stormskritt. Jeg liker egentlig landet bedre og bedre for hver dag.  Til tross for at jeg nesten hver dag kommer med en “neineinei, nå reiser jeg hjem” og “tenk så kjekt det hadde vært i Norge nå”, så liker jeg landet veldig godt. Jeg vet det er ufattelig klisjé å si det, men jeg lærer utrolig mye av å være her. Bare at jeg har lært mer om historie, geografi og kultur på to måneder enn jeg ville lært et helt år på skole i Norge. Det er så sinnssykt mye kulere å oppleve det og leve blant det enn å lese det fra en bok. Jeg har fått et par nye meninger også, men tror for deres og min del at jeg ikke skal uttrykke meg så veldig mye om dette. Verden er spennenes!

I dag er det nyttårsaften, og vi skal stelle i stand nyttårs fest i huset, wheei, hvor vi har invitert mange av de andre frivillige. Har tro på at dette kan bli en veldig koselig og kjekk kveld. Juletiden var her, men løp fort forbi som det meste gjør her nede. Vi fikk det likevel veldig fint. På selve julaften hadde vi det veldig bra, vi prøvde å få en så norsk jul som mulig, med tre nøtter til askepott, norsk grøt, gå rundt juletreet og lignede, vi brøt også litt norske tradisjoner med å la Gunnar leve og heller gå ut å spise på en fin restaurant. Dette var veldig vellykket. Dagen etter reiste vi på jobb, hvor vi ga ungene gaver vi hadde med hjemme fra, kosebamser og klær. Vi reiste opp til en av landsbyene, hvor Canada jentene og Australia jentene har flyttet, der hadde vi en fin christmas day middag ilag, veldig koselig. Vi fikk også gitt litt gaver til barna der oppe og jeg fikk se igjen mine kjære små [For noen uker tilbake flyttet de mange av barna fra det barnehjemmet vi jobber på ut til et annet barnehjem som ligger i en av landsbyene, da reiste mange av mine kjære, som jeg har blitt så utrolig glad i. Det var litt tungt, men det var utrolig kjekt å se dem igjen og gi dem en god klem.]

Som kanskje tidligere nevnt har jeg, Tone Marit og Christina (Canada) startet et fotballag i en av landsbyene. Jeg klarer ikke finne en logisk grunn for at jeg har blitt fotball trener for noen som kan og vet mer om fotball enn jeg noen gang kommer til å gjøre + at jeg egentlig ikke liker å spille fotball, likevel er det noe som gjør det utrolig kjekt. Jeg koser meg, selv om jeg bare løper rundt i sirkler og skaper trøbbel for alle andre på banen. Likevel er det litt av en manndoms test å løpe rundt i 40 pluss grader med stekende sol på verdens største fotball bane ilag med 30 hypre afrikanere. Så vi blir litt av noen krigere!

Håper dere hjemme har hatt en fin jul og jeg ønsker dere alle et godt nyttår! Har savnet venner, familie og ikke minst Norge i juletidene.

Her er noen bilder:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Santa clause came to town!

Jeg trodde ikke det var mulig, men det var det så absolutt, julenissen kom til Uganda! Barna ble kledd i verdens søteste nissedrakter og ble satt på fanget til selveste julenissen som kom på besøk til barnehjemmet! Super koselig dag!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Ingen søtere!

I dag kan jeg trygt si at jeg opplevde noe utenom det vanlige

Jeg og Amy hadde tatt oss en liten siesta i pausen, vi våknet brått av at noen dunket oss i foten, vi ble fortalt at vi måtte komme å bli med å be for en liten baby som hadde gått bort i dag. Vi var ganske i svima og forsto ikke så mye av det som var blitt sakt. Vi svimlet oss opp og ut i korridoren hvor det satt en del nannyer og ventet. Den lille skulle ha vært syk en stund, og hadde vært på en spesiell avdeling på barnehjemmet, som ingen av oss nordmenn har hatt noe særlig med å gjøre. Så barnet var med andre ord ukjent. Likevel er det merkeligt å se hvordan det kan gå inn på en for det om.

Det gikk ikke opp for meg hva som hadde skjedd og det er for første gang jeg kan si jeg har fått en skikkelig klump i halsen når jeg så den lille baby kisten og den livløse lille ligge i armene på  den tårevåte nannyen som kom inn dørene. Panikken i meg spredde seg, egentlig ville jeg bare gå ut, jeg ville ikke oppleve dette. Et skrik innenfra sa i fra om at så små unger som dør ikke er normalt og på ingen måte greit.. Alle samlet seg rundt babyen og nannyen for å be. Dette ble utrolig sterkt for de fleste, tårene trillet. Jeg kan ikke forestille meg hvor utrolig tungt det må være for de som har kjempet for dette lille barnet de siste dagene, det verste var at noen av de hadde fått inntrykk av at barnet skulle bli bedre.. Barnet ble fraktet til en av landsbyene til faren, hvor det skulle være begravelse.

Tanker og bønner går til familien til barnet, de som jobbet med henne og at gud må ta seg av henne videre

 

 

 

 

 

 

Hjerteskjærende og tankevekkende opplevelse. Det er skremmende å tenke på at dette er hverdagen i Uganda.

Palass, makikyr av en mann, mørbanka av masassje dame og gresshoppe steder gresshopper ikke skal være..

Jeg er forelsket! Vi har funne det beste stedet i uganda, hvor jeg vil tilbringe alle mine dager. Når vi først fikk høre at det, ca halvtime unna, var et hotell hvor vi kunne betale oss inn og tilbringe en hel dag ble vi lykkelige! På dette hotellet skulle det være basseng, solsenger, treningsstudio, hester, resturanger og utsikt mot victoria sjøen. Vi tok en besluttning om å gå ned, selv om det så litt mørkt ut i og med at vi ble møtt av en regnstorm på vei ned. Noen hadde kanskje tenkt at det var en god idé å snu, dette var ikke snakk om fra min side, jeg skulle ned dit, om det så skulle være det siste jeg skulle gjøre. Vi trampet målretta gjennom regn og snø. Det klarnet heldigvis til når vi kom ned. Når vi kom inn ble vi møtt av godhet, dagen var redda og vi beveget oss ikke før sola gikk ned. Og herlig var det!

å sitter vi å hører på den ultimate jule sangen, coca-cola sangen! Det er desember, 40+ grader og ingen tegn på jul, likevel har julestemingen kommet for fullt og vi har startet alle juleaktivitetene våres! Vi har pakkekalender og amaliesjul hver kveld. Tror nok dette kommer til å bli den tyngste månden, det kjenner vi allerede når vi setter på tre nøtter til askepott sangen og tenker på julemorgenen med familien hjemme i norge. Er likevel sikker på at vi skal klare å få en kjempe koselig jul med tre nøtter til askepott, grøt, julemusikk og hverandre! Jeg gleder meg til jul!

“hvem er denne karen med sekk og lue på, han ligner litt på nissen i grunn, med                                     det er ikke han det er john blund, lalalla”

Hadde en meget spesiell dag på fredag, hvor jeg blandt annet fikk manikyr og pedikyr av en mann, ble bokstavligtalt mørbanka av ei dame som skulle gi meg “massasje”, det var ingen massasje.. Vi fikk også se den etterlengta Harry Potter filmen på kino.

Vår kjære Treena reiste hjem til Australia på mandag, så vi var nødt å ta en avskjedskveld for henne. Hele familien gikk ut på fin middag, som var veldig kjekt! Fikk en sykt god biffmiddag til kun 60 norske kroner, det er latterlig billig her nede.

Jeg angrer som jeg aldri har anget før, men jeg har faktisk smakt gresshoppe. Dette er ikke noe jeg er stolt av, men det måtte komme ut. Det hadde aldri fallt meg inn at jeg skulle smake det engang, men når mitch kom hjem med ny frityrterte stankende gresshopper klarte jeg bare ikke holde hendene borte! Nei, det var ikke helt slik det skjedde, tingen var den at Tone Marit var så ivrig etter å smake det. Så klarte jeg såklart å vise en liten anntydning til at jeg også ville prøve, det var ikke noe sjakktrekk, for da ble jeg nødt til å gjøre det. Vi telte til tre et par tusen ganger før vi til slutt reiv av plasteret. Jeg angret, så ufattelig.. Kjente først en smak av stekt ettelerannet, så kom den smaken jeg ventet, smaken av innsekt.. Jeg var kvalm resten av den kvedlen. Ja, Ellen, jeg vet.

Humorpungt:

For noen uker tilbake slet vi litt med sykdom i huset, ingenting farlig, bare litt irriternede. Både skolen og jobben her nede har sakt at vi må gå til legen med en gang vi blir syke, så tror du ikke jobben sendte med oss brukte avføringsprøveglass hjem fra jobb. Vi blo-nektet! Vi ble friske igjen, så vi ble heldigvis ikke nødt til å drive med den sporten..

Amy skulle si på markedet at hun var blakk og ikke hadde mer penger. Hun klarte å prestere å si «I’m blakk», kanskje ikke et sjakktrekk å si at du ikke har penger fordi du er svart til en fra unganda.

– – – – – –

Det har blitt veldig tomt i vårt kjære hus, på mandag er det bare oss norske igjen i huset. Treena har som sagt reist hjem, Mitch reiser også hjem til Australia på mandag og canada jentene har flyttet til suubi, som er en av landsbyene. Forhåpentligvis flytter det inn noen andre til oss! Det er trist at alle har reist ifra oss! 😦

Vi har kjøpt og pyntet juletre!! Jeg er klar over at det er 4.desember og ikke er vanlig å begynne med juletre før lille-julaften, men her bryter vi alle regler til jul uansett og dessuten er dette ikke som en vanlig jul, så derfor er det veldig greit! Vi har lagt pakkekalendergavene under treet og fått på en julestjerne! Super koselig!

Her er litt bilder fra oppholdet sålangt, enjoy!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Kom blåne kom jente kom gutt, snart kommer jula til Uganda!

Nå har julestemningen kommet for fullt til uganda! Det er bare en uke til desember og vi gleder oss som små unger! Vi har lagt store planer for jul, pakkekalender, julepynt, julemiddag, juletre og advent. Det kommer til å ta helt av. Noen, skal ikke nevne navn (Amy og ToneMarit), har en grotesk plan om at gunnar skal slaktes og bli julemiddag, stakkar gunnar.. Ingen liker Gunnar. Her en dag stjal han maten til vakten våres, tror både jeg og gunnar kan skrive under på at det var ingen god idé.. Vakten ble mildt sagt sint, tror han nesten var på gråten. Han tok et kosteskaft og løp etter kalkunen kjempe lenge. Utrolig underholdning på en kjedelig sykdag-hjemme-fra-jobben.

Jobben går fortsatt veldig bra, selv om den sliter på rygg og helse. Alle har vært syke i huset, noen mer enn andre. Det går et ufatteligt magevirus på barnehjemmet, en stor del av ungene er syke. Vi har en misstanke om at dette kan være grunnen til at vi også er syke. Vi håper og ber om at vi snart skal bli friske og raske igjen.

Nå er vi utrolig klar for ferie! Vi skal ta oss hele to uker i kenya, hvor vi skal på safari, afrikas hviteste og peneste strender, Kilimanjaro og kanskje en svipptur innom Tanzania. Det er stemning! Fremkomstmiddelet er derimot en mindre behagelig faktor, buss, hvor vi har planer om å sitte i mange mange timer. Dette kommer av at alle tingene vi vil oppleve i kenya ligger i hversin kant av landet.. Selv om hele bussturen kommer til å bestå av svettelukt, lite tilgang på luft og kvalme, tror jeg likevel det kan bli litt kult og at vi vil se en hel del av afrika!

Nå til helga skal vi ta oss en fortjent tur på kino, Harry Potter, som i Uganda ikke kommer ut før en uke etter premiæren.. Det er god stemning i huset. På lørdag skal vi ta på penklærne og dra ut på «familie» middag! Kjempe kos! Vi har lengtet lenge etter å komme oss ut på noe.

Vi har en utrolig lengsel til norsk mat! Bare tanken på Tine melk, norsk snop, taco, komle, ost får oss til å bli blanke i øynene. Vi drikker kakao, spiser norsk sjokolade, lager grovt brød, så mye «norsk» mat som mulig, likevel blir vi ikke kvitt savnet.

Nå har vi snart tilbrakt 1 måned i uganda, noe som absolutt ikke føles slik. Tiden springer i fra oss! Som er et tegn på at vi koser oss. Savner familie, venner og norge mye her nede, så skal bli utrolig kjekt å komme hjem til gode gamle Norge! Selv om Unanda er supert:)

-So long

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Liten oppdatering fra Uganda!

Nå sitter vi, vår kjære nye familie på 8, i stua og spiser en smule brendte, for ikke å glemme hjemmelagde kanelboller og chapati kjøpt 100 meter fra huset våres. Strømmen har gått sånn ca 15 ganger ikveld (noe den egentlig gjør hver kveld), så nå har vi har tennt stearinlys og hører på julemusikk. Kjempe koselig! Dette resulterte til et lite hint av julesteming, som egentlig var litt kjekt i og med at jeg ikke trodde det var mulig i et så varmt og lite julette land.

Vi har kommet i gang med jobben våres på barnehjemmet. Hverdagen våres ser egentlig veldig lik ut. Dagen starter enten kl 6 eller kl 9 om morgenen, dette kommer ann på om vi har tidligskiftet eller seinskiftet. Skiftet er på 8 timer hver jobbdag. Ungene er fra 0-3 år ca, dette vil si at de er ikke så store til å gjøre noe annet enn å spise, gråte, skitne ut bleiene og få ut usannsynlig mye flytende fra munn og nese.. Dette er egentlig hvordan jobbdagen våres ser ut, mat, spy, bleier.. Noen av de er likevel så sinnsykt søte at de gjør opp for alt det ekle, vel og merket noen av de.. Etter et skift sitter vi superslitne i taxien, vondt i rygg, hår (ingen triks å gå med løst hår på jobb, har faktisk erfart at de bruker håret mitt som et støttestativ/hjelpemiddel når de skal stå oppreist, noe som ikke er veldig behagelig) og klærne har fått en ny farge og lukt. Jeg digger de fleste ungene, selv om det er noen jeg holder min avstand til.

Barnehjemmet er delt inn i fire avdelinger: apekattene (som er de yngste), giraffene, flodhestene og elefantene (som er de eldste). Jeg har vært på alle unntatt elefantene, som jeg har tenkt å fortsette med. De er tydeligvis endel voldelige, grisette og høylytte.
Jeg liker meg best på apekattene og flodhestene, der er det så mange utrolig herlige, som du bare vil holde i armen resten av dagen.

En glad nyhet for oss og våres brunfarge! Utrolig nok var vi ikke nødt til å gå med så ufattelig dekkende klær som vi fikk inntrykk av i Norge. Det er bare i kirka vi ikke burde vise knær og skuldre. Ellers kunne vi gå i shorts, singletter og normale varmtklima klær, men likevel ikke hotpants og magetopper. Dette liker jeg egentlig veldig godt, selv om det er en smule surt at vi pakket kofferten med lange skjørt og kjoler jeg ikke hadde gått med til vanlig. Disse henger pent i skapet og kommer sannsynligvis til å gjør det resten av oppholdet.

Vi har vært her i ca to uker nå. Dette har egentlig gått veldig fort! Første uken hadde jeg litt hjemlengsel, hvor jeg blandt annet var litt teit og laget en liten countdown til hjemreisen til Norge. Det går veldig mye bedre nå, jeg har begynt å forstå og godta at dette er mitt hjem de neste fire månedene.
African time.. Har nesten ikke lyst å begynne på dette temaet, ligger en smule aggresjon i forbindelse med dette. Derfor skal jeg si det kort, det er sinnsykt frustrerende! Jeg er nødt til å jobbe veldig med tolmodigheten min, noe jeg egentlig ikke eier. Her er det slik at vi har en avtale kl 11 (altså stå opp 8), vi møter opp, men andre parten møtte ikke opp før 3! Dette er heller ikke noe engangstilfelle. Vi har derfor fått oss et nytt motto: cuz this is africa, som er svaret på det meste her nede. “Hvorfor er hun sen, jo cuz this is Africa..” Likevel er afrikanerene et utrolig avslappet og chill folkeslag og de tar alt med ro. De går utrooolig seint! [Hvis de gjør det i Senegal, ønsker jeg Ragnhild lykke til!] Africa is great og jeg gleder meg til å oppleve mer!

Denne bildekrusellen krever javaskript.

This is Africa!!

Sula Bulungi! (God kveld på Luganda)

Uganda is great!

Nå sitter vi i vår ringe bolig som ligger i upperclass strøket i byen Kampala. Vi er så heldige at vi får dele hus med Jude Law, tre hunder med skabb, en identitetsforvirret kalkun, en geit, en kineser fra Australia og to handsome vakter Tone Marit har fått god tonen med. I tillegg, ikke for å skryte, men vi er nesten nabo med alle presidentboligene. Vi har det bra!

Nå har vi vært i Uganda i hele tre dager, noe som har gått veldig fort. Turen ned gikk egentlig veldig greit, litt stress med visumpenger, men ellers gikk alt “raka vegen”. Vi kom ikke på at vi trengte cash til visum før vi var på vei inn i flyet til entebbe(uganda). Kristine og Tone Marit var nødt til å springe til nærmeste minibank, hvor det i tillegg ikke var nok penger på kortet til visum for resten av oppholdet. Det gikk likevel veldig fint. Den ni times flyturen fra Heathrow til Entebbe gikk overraskende bra. Vi fikk tvskjermer på setet og turen gikk til søvn, friends og toy story 3!

Når vi landet fikset vi visum, i tillegg klarte såklart Tone Marit lufte tanken om at det var en mulighet for at en dud skulle late som han var personen som skulle hente oss på flyplassen, lite hjalp det at jeg har sett filmen “taken” og at vi ikke ante noe om personen som egentlig skulle hente oss, ikke om personen var mørk eller lys, mann eller dame, liten eller stor, så det kunne hende at den skummleste mannen var our guy.. Vi satt oss inn i et hjørne av flyplassen mens vi sendte ut Tone Marit som spion for å finne personen som skulle hente oss. Etter et par “det er henne, jeg vet det!” kom den rette dama. Hun het Sandra og var veldig koselig. Vi stablet oss inn i en kraftig falleferdig taxi lignende transport som fraktet oss til huset vårt. Etter en times kjøretur og en handletur var vi fremme. Det første som møtte oss var en ufattelig mur med fengselpiggtråd på toppen av porten. Porten åpnet seg og vi fikk se vårt nye hjem. Det var en villa! Vi ble møtt av tre lite pene hunder. De fikk navnet Thomas/Luka, Skabben og Underbittet, kanskje det gir et hint om hvordan de ser ut. Vi deler denne fantastiske plassen med to andre til nå, Mitch og Treena. Veldig koselige mennesker. Vi har også to vakter som passer på huset våres 24/7. Så vi er trygge! I tillegg blir hundene OG kalkunen om til monster/varulver om natten hvor de går rundt å bjeffer og lager utenomjordiske lyder hele natten. Vi misstenker at den ene hunden(Luka/Thomas) har rabbies, i og med at den spyr skum, lager syke lyder og ser på deg som om du er neste offer. For å ikke glemme de to viktigste vi deler hus med: Geita og kalkunen Gunnar/Christmas.. Ingen kan forklare oss hvorfor det går en kalkun i hagen våres og heller ikke hvorfor han oppfører seg som en hund, jeg velger å se på dette som helt normalt. Geita har jeg veldig dårlig kontakt med, har bare sett den to ganger, da i band på tur med vakten.

Vi har fått sett oss litt rundt i byen Kampala. Konklusjonen min er KAOS. Vi var i Watoto Church i går, som var litt av en opplevelse! Kjerka var stappfull av folk, ca litt over tusen mennensker i et lokale som egentlig ikke egner seg for det. Dette førte til at vi egentlig ble sittende veldig trangt og det var liten tilgang på kald luft. Møtet var derimot drit kult, spesielt lovsangen. De hadde et stort kor på scenen som sang, danste og klappet, i tilleg var publikum veldig giret, det var utrolig bra stemning. Veldig afrikansk.Etter møtet tok vi en liten sightseeing rundt kirka, før vi tok en matpause på et litt mindre lekkert sted. Der fikk vi prøve den berømte matretten “Chapati”, som jeg egentlig ikke kan si hva er. Det smakte en blanding av mel, potet, pannekaker, tortilla osv. Veldig spesiellt, men egentlig ikke så gale som jeg fryktet. Vi satt oss inn i en taxi som vi gamblet på at skulle frakte oss til kjøpesenteret. Det fikk han til, hvor vi fikk kjøpt internett til huset, som egentlig ikke funket slik vi ønsket, og mat til over 800kr. Da ble vi enige om at det var lurere å handle på lokalbutikker.

Å reise til Afrika alene med tre andre jenter er noe som utfordrer min positivitet til trygghet. Som noen sikkert er klar over er jeg en smule paranoid og tror at alle har tenkt å skade meg på ett eller annet vis. En av de første dagene turte jeg så vidt å gå utfor porten til huset våres og jeg er bombesikker på at alle taxisjåfører skal kidnappe meg og ta meg til fange i deres torturkammer. Det sier seg selv at det er liten sannsynlighet for at dette kommer til å skje og viser til en liten psykisk ustabilitet fra min side. For min og de andre sin skyld har jeg funnet ut at jeg er nødt til å strekke grensene mine litt. I dag fikk jeg utfordre meg selv ekstremt. Vi har fått tips om å ta en type taxi med navn matutu. Det er en stor bil som fungerer som en slags buss, det er ca plass til 12 stk pasasjerer. Bilen blir så full som de klarer å få den og folk går av og på hele tiden. Denne transportmåten er latterlig billig og bilene er å finne over alt. Likevel er det stor sannsynlighet for trafikkuhell og motorstopp. Midt i Kampala er det noe som heter taxipark. Der er det kaos! Tusenvis av taxier som står i rekker og køer for å kjøre. Nesten umulig å finne frem, men vi fikk hjelp av roomien våres Mitch til å finne frem og vise oss hvor og hvilke taxier vi skulle ta. Dette var noe jeg mislikte veldig sterkt, jeg rett og slett hatet det. Likevel blir vi nødt til å bruke denne transportmetoden endel, så det er bare å venne seg til det.

Vi tok oss også en tur ut i afrikas gater, noe som egentlig var veldig kjekt. Alle ungene vi møtte på gaten ropte sjenert hei til oss og når vi svarte dem ble de kjempeglade. Vi fikk mange blikk og mange “mzungu” (hvit person) kommentarer på vår ferd. Vi fikk ufrivillig et følge på turen fra en, som antageligvis ikke fikk så mye oppmerksomhet hjemmenfra, som hadde mye å si om urettferdighetene i Kenya, veldig spennende…

Ellers har vi det veldig fint! Ser frem til dagene fremover, tror vi kommer til å få det veldig fint!

-Weelaba

It’s time for Africa !!

Lina blir blogger, hvem skulle trodd?
Jeg fikk en tanke om at det var en smart plan å lage blogg for de neste 5 månedene, for om 26 dager drar jeg til noe helt nytt og annerledes, jeg reiser til Uganda! Der skal jeg bo og jobbe i 4,5 måner. Nå er billettene bestilt, reisen har blitt virkeliggjort.. Jeg har nå i litt over en måned gått på bibelskolen ”Gå Ut Senteret” som ligger tjukt inne i skogene på Østlandet, Hurdal, Østlandets navle som noen velger å kalle det (jepp, ganske ekkelt). Her bor jeg og går på skole, og skal fortsette med det en stund før og etter Uganda oppholdet.
28.oktober letter flyet kl 16:55 fra Gardermoen og stiller seg inn mot Africa. Der sitter fire spente jenter klar for å bekjempe ondskap i verden. Team-Uganda består av den fagre Amy, den krigserfarne Tone Marit, den godhjerta Kristine og den paranoide Lina. The best team ever! Reisen vil gå innom flyplassen i London hvor vi skal vente et par timer, som egentlig er litt kult for da kan jeg krysse av London på kartet (bare for å brife). Vi lander en plass i Uganda, noe jeg ikke har fått med meg, morgenen 29.oktober, derfra reiser vi til boplassen våres i Kampala, the capital of Uganda. Vi kommer ned, usettvanlig bra forbredt med magetaska til Tone Marit, myggspray, amalies jul, forhåpentligvis grøt og suppe sponset av Toro, kjoler som går fra arm til tå og ikke minst lært oss flytende Luganda (språket i Uganda). Dette blir bra!
Jeg er for tiden hjemme på høstferie, noe som er herlig! Godt å se familie og venner igjen. Likevel storkoser jeg meg på skolen i skogen, der folkene er hovedgrunnen! Kjempe bra folk.
Nå sitter jeg i en mindre behagelig stilling og ser ut vinduet, ute skjer det ting jeg ikke kan beskrive, det tar helt av, noen vil kalle det høst, jeg vet ikke hva jeg vil kalle det..
Jeg sitter å tenker på alt mellom himmel og jord blant annet at jeg gleder meg til jul! Noe som skjer hver gang på denne tiden. Det er kanskje ikke så lurt å glede seg så mye i og med at jeg skal feire en totalt annerledes jul i år. Jeg tror likevel julen kommer til å bli en kjekk erfaring og jeg tror det kan bli koselig med min nye lille familie på fire. Jeg kan vel si at jeg er en ufattelig juleperson, som er avhengig av tradisjoner og stemningen rundt jul. Vi har på teamet blitt enige om å ta med oss de viktigste juletradisjonene til Uganda, som Amalies jul, tre nøtter til askepott, julemusikk, grøt osv (hadde det vært mulig hadde pinnekjøtt vært et stort pluss). Jeg må bare klare å holde fingrene borte fra julemusikk de neste ukene før vi reiser, har allerede prøvd å lufte tanken om litt julemusikk i huset, men fikk bare nei og stygge blikk, som kanskje er forståelig i september. At vi bor i en skog, med verdens peneste stjernehimmel, frost om morgenen, fyring i peisen og stearinglys gjør ikke at julestemningen kommer senere! Så det er egentlig ikke min feil..
Nå pakker jeg snart kofferten med bamser og klær og tar en mellomlanding i Bergen for å besøke mine to kjære søsken i noen dager før jeg reiser videre inn i skogen! Bergen er en kjekk by!
Denne bloggen vil jeg bruke som en liten oppdatering på hvordan livet i bushen går. Kan bli forskjellig fra hver gang når jeg legger ut innlegg osv, skal prøve å få det til så ofte som mulig!

-farvel for nå –

En sang verdt å høre: If we are the body av Casting Crowns